Avtaleloven og bonusvilkår
Avtaleloven er den norske loven fra 1918 som regulerer hvordan avtaler inngås, og som gir adgang til å sette til side eller endre urimelige avtalevilkår. For deg som spiller er bonusvilkårene selve avtalen, og det er der loven får betydning. De to paragrafene som betyr mest, er § 36, den generelle regelen om lemping av urimelige avtaler, og § 37, som gjelder standardvilkår i forbrukeravtaler og bygger på EU-direktiv 93/13/EØF.
Hva avtaleloven § 36 og § 37 sier
Kjernen er § 36 første ledd: en avtale kan helt eller delvis settes til side eller endres «for så vidt det ville virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende». Det er en rimelighetsvurdering, og loven inneholder ingen prosentsats eller terskel som avgjør når et vilkår blir for strengt.
§ 37 kom inn i loven i 1995 og gjennomfører forbrukeravtaledirektivet i norsk rett. Den gjelder bare vilkår som ikke er individuelt forhandlet, i avtaler mellom en forbruker og en næringsdrivende. Bonusvilkår hos et spillselskap passer nøyaktig inn i den beskrivelsen, fordi du kan godta dem eller la være, men aldri forhandler om dem.
Etter § 37 første ledd nr. 2 er målestokken om vilkåret gir en «betydelig skjevhet» i partenes rettigheter og plikter til skade for forbrukeren. Da kan forbrukeren kreve at resten av avtalen blir stående uten det urimelige vilkåret, forutsatt at avtalen kan bestå uforandret. Nr. 1 slår i tillegg fast at forhold som oppstår etter at avtalen ble inngått, ikke kan trekkes inn til skade for forbrukeren. Et vilkår som var urimelig da du takket ja, blir altså ikke rimelig av at omstendighetene endrer seg senere.
Det gir deg et argument, ikke en garanti.
Avtaleloven mot markedsføringsloven § 22
Avtaleloven forveksles oftest med markedsføringsloven § 22, som også handler om urimelige avtalevilkår overfor forbrukere. Forskjellen ligger i hvem som bruker regelen og hva den kan oppnå, og radene under viser hvor de to skiller lag.
Avtaleloven §§ 36–37 | Markedsføringsloven § 22 |
|---|---|
| Gir deg selv et krav mot operatøren | Håndheves av Forbrukertilsynet |
| Virker etter at vilkåret er brukt mot deg | Kan forby vilkåret før flere rammes |
| § 36 gjelder alle avtaler | Gjelder bare vilkår overfor forbrukere |
| Direktiv 93/13/EØF via § 37 | Samme direktiv, offentligrettslig side |
Avtaleloven i et konkret bonustilbud
Tenk deg et vanlig velkomsttilbud: 100 prosent bonus opp til 1 000 kr med 35x omsetningskrav. Setter du inn 1 000 kr og kravet gjelder bonusen alene, må du spille for 35 000 kr før uttak. Gjelder kravet innskudd pluss bonus, blir det 2 000 kr ganger 35, altså 70 000 kr.
Det siste tilbudet er dobbelt så tungt og det dårligste av de to, selv om overskriften er lik.
Ingen av dem er urimelige etter avtaleloven bare fordi kravet er høyt. Loven setter ingen øvre grense for omsetningskrav, og praksis varierer mye mellom operatørene. Det avtaleloven fanger opp, er vilkår som er uklare, gjemt bort eller brukt på en måte du ikke kunne forutse da du takket ja.
Klausulen folk overser
Det er sjelden selve omsetningskravet som skaper konflikt. Det er regelen om maksinnsats per runde mens bonusen er aktiv, kombinert med en klausul som lar operatøren annullere gevinster i etterkant hvis grensen er brutt én gang. Når en slik klausul står langt nede i vilkårene og kan ta hele saldoen for ett feilklikk, er det nettopp den typen skjevhet § 37 er skrevet for. Om den faktisk blir satt til side, avhenger likevel av en konkret vurdering av vilkåret og saken.
Uklare formuleringer har en egen regel. Direktivets artikkel 5 krever at skriftlige vilkår er klare og forståelige, og ved tvil skal den tolkningen som er gunstigst for forbrukeren, gjelde. Sier vilkårene ikke tydelig om kravet regnes av bonusen eller av innskudd pluss bonus, taler det for den laveste beregningen.
Grensene for vernet i avtaleloven
Avtaleloven gir deg rett til å kreve et vilkår satt til side, men den gjør ikke vurderingen for deg.
Mange spillselskaper som retter seg mot norske spillere, har vilkår som velger et annet lands lov og verneting. Om norsk avtalelov da kan påberopes, er et lovvalgsspørsmål vi ikke har funnet et entydig svar på for spill, og det er greit å vite før du bygger en klage på § 36.
§ 33 er en annen regel som ofte blandes inn. Den gjør en avtale ugyldig når det ville stride mot redelighet eller god tro å gjøre den gjeldende, og omstendighetene må ha foreligget da den andre parten fikk kjennskap til erklæringen. § 36 kan derimot endre eller fjerne ett enkelt vilkår og la resten av avtalen stå.
Et forbud fra Forbrukertilsynet etter markedsføringsloven § 22 gjør heller ikke automatisk et vilkår ugyldig mellom deg og operatøren. Det er i din egen sak at avtaleloven gjør jobben, og da hjelper det å ha et skjermbilde av vilkårene slik de sto da du aksepterte tilbudet.
