Spilleavhengighet – definisjon og kriterier
Spilleavhengighet er en psykiatrisk lidelse der en person over tid mister kontrollen over pengespill og fortsetter å spille selv om det skader økonomi, helse, arbeid eller nære relasjoner. I diagnosesystemene heter tilstanden i dag pengespill-lidelse, og den har hatt formell status som egen diagnose siden 1980. I norsk forskning og regelverk brukes ordet ofte løsere, om alt fra en klinisk diagnose til en poengsum på et spørreskjema. Denne oppslagsartikkelen skiller mellom de to og viser hvordan skalaen i de norske befolkningsundersøkelsene regnes ut.
Diagnosekriteriene i DSM-5 og ICD-11
Den amerikanske diagnosemanualen DSM-5 krever at minst fire av ni kriterier er oppfylt i løpet av en tolvmånedersperiode. Kriteriene gjelder blant annet behovet for stadig høyere innsats, gjentatte mislykkede forsøk på å kutte ned, løgn om omfanget og det å komme tilbake en annen dag for å vinne inn tapet.
Spilleatferden kan heller ikke være bedre forklart av en manisk episode.
Terskelen har endret seg over tid. Tidligere utgaver krevde fem av ti kriterier, og kriteriet om å ha begått lovbrudd for å finansiere spillingen ble fjernet i DSM-5 fra 2013. Samtidig ble lidelsen flyttet fra impulskontrollforstyrrelsene til gruppen for substansrelaterte og avhengighetslidelser.
Verdens helseorganisasjons ICD-11 beskriver tilstanden med tre kjennetegn: svekket kontroll over spillingen, at spillet får økende prioritet foran andre livsinteresser, og at spillingen fortsetter eller eskalerer til tross for negative konsekvenser. Mønsteret skal normalt ha vart i tolv måneder før diagnosen settes, men varigheten kan være kortere dersom alle diagnostiske krav er til stede og symptomene er alvorlige.
Hvor begrepet møter spilleren i Norge
En spiller i Norge møter sjelden selve diagnosen, men ser ofte tiltakene som skal forebygge den. Pengespillforskriften § 9 pålegger tilbydere med krav om registrert spilling å tilby både utestenging og tidsavgrenset pause. En pause kan ikke avsluttes før den er utløpt, og en utestengelse kan ikke oppheves før det har gått minst ett år.
Etter § 8 skal tilbydere med tillatelse informere om risikoen ved pengespill og gjøre informasjon om hjelp lett tilgjengelig der spillene selges. Forskriftens § 15 krever at markedsføring oppgir aldersgrense og kontaktinformasjon til Hjelpelinjen, som nås på 800 800 40. For Norsk Tipping setter § 26 en total tapsgrense på 20 000 kroner per måned per spiller, og § 29 krever verktøy som viser hva spilleren har tapt siste måned og siste år.
Disse kravene binder tilbydere som har tillatelse etter norsk regelverk.
Min vurdering, og ikke en regel: utestenging hos én tilbyder er ikke det samme som utestenging fra markedet. En side som opererer på tillatelse fra Malta Gaming Authority eller en utsteder på Curaçao, følger vilkårene i den tillatelsen, og hvilke pause- og grenseverktøy som finnes der, varierer fra operatør til operatør. Et nettfilter som Gamban, som Hjelpelinjen formidler gratis tilgang til, sperrer derimot alle pengespillsider på enheten, også dem med norsk tillatelse.
Slik regnes CPGI-skåren ut
Norske befolkningsundersøkelser måler ikke diagnosen, men bruker Canadian Problem Gambling Index (CPGI), der ni spørsmål gir 0–3 poeng hver og totalskåren dermed ligger mellom 0 og 27. Tabellen viser grensene og andelene av befolkningen i undersøkelsene Universitetet i Bergen gjennomførte for Lotteritilsynet i 2019 og høsten 2022.
| CPGI-skåre (poeng) | Kategori i undersøkelsen | Andel i 2019 | Andel i 2022 | Hva tallet betyr |
|---|---|---|---|---|
| Ikke-problemspiller | Resten av befolkningen | Resten av befolkningen | Omfatter også dem som ikke spiller | |
| 1–2 | Lavrisikospiller | 8,8 % | 7,8 % | Enkelte tegn, lav risiko |
| 3–7 | Moderat risikospiller | 3,1 % | 2,3 % | Om lag 93 000 personer i 2022 |
| 8–27 | Problemspiller | 1,4 % | 0,6 % | Om lag 23 000 personer i 2022 |
Spilleavhengighet og problemspilling er ikke det samme
Den vanligste feilen er å lese «problemspiller» i en undersøkelse som om det var en stilt diagnose. En CPGI-skåre på 8 eller mer bygger på selvrapportering i et spørreskjema, mens pengespill-lidelse etter DSM-5 eller ICD-11 er en klinisk vurdering. Fagfeltet bruker gjerne problemspilling om plager som ikke er alvorlige nok til å oppfylle diagnosekriteriene, men der noen symptomer eller skader er til stede.
Tallet 23 000 beskriver derfor et omfang i befolkningen, ikke et antall pasienter.
Begrepet forveksles også med dataspillavhengighet, som måles med en egen skala og gjelder spill uten pengeinnsats. Overlappet er likevel reelt: om lag 19 prosent av dem med pengespillproblemer rapporterte også problemer med dataspill i 2022-undersøkelsen.
Samme undersøkelse målte pengespillrelatert skade for seg, fordelt på sju områder fra økonomi og relasjoner til helse og jobb, og fant at 2,1 prosent av spillerne rapporterte minst én skade med noe påvirkning. Skade og avhengighet henger sammen uten å være identiske, fordi en spiller kan ha tapt mer enn vedkommende har råd til uten å oppfylle fire av ni kriterier.
