Overtredelsesgebyr i pengespill

Hjemmelen står i pengespilloven § 36, mens rammen for beløpet står i pengespillforskriften § 100. Loven avgrenser hvilke brudd som kan gi gebyr: § 4, § 5, § 6 andre ledd, § 7 første eller tredje ledd, § 8 og § 26.

To vilkår må være oppfylt samtidig. Den som har brutt regelen, må ha handlet med forsett eller uaktsomt, og overtredelsen må enten være vesentlig eller ha gjentatt seg.

Taket og grunnlaget

For foretak er øvre grense ti prosent av omsetningen i Norge året før gebyret fastsettes. For spillselskaper regnes omsetningen etter fradrag av utbetalte premier, altså det som i praksis blir igjen hos selskapet av innsatsene. Et regneeksempel med tenkte tall viser forskjellen: med 200 millioner kroner i innsats og 150 millioner utbetalt i premier er grunnlaget 50 millioner, og taket blir 5 millioner kroner – ikke 20 millioner. Taket er en grense og ikke en sats, så det konkrete beløpet fastsettes i hvert enkelt vedtak ut fra sakens alvor.

Privatpersoner kan ilegges inntil 1G, grunnbeløpet i folketrygden, som justeres årlig.

Har bruddet skjedd på vegne av et foretak, kan gebyret ilegges foretaket. Adgangen foreldes tre år etter at overtredelsen har opphørt, men fristen avbrytes når Lotteritilsynet sender forhåndsvarsel. Et endelig vedtak er tvangsgrunnlag for utlegg.

En spiller betaler aldri overtredelsesgebyret selv, men merker ofte bruddet som utløste det. Vi gikk gjennom vedtakene Lotteritilsynet har publisert, og flere av dem gjelder nettopp regler som skal beskytte spillere.

Det tydeligste eksempelet er gebyret på 36 millioner kroner til Norsk Tipping for brudd på pengespilloven § 7 tredje ledd, jf. pengespillforskriften § 9. I mer enn fire måneder i 2024 kunne kunder som spilte i appen, ikke stenge seg ute fra spill. Lotteritilsynet påpekte at feilen ga en markant nedgang i antall utestenginger i perioden.

Gebyrene gjelder også andre typer feil. Den 26. august 2025 fikk Norsk Tipping et gebyr på 46 millioner kroner for trekninger med feil trekningsgrunnlag, og Stiftelsen Norsk Rikstoto og en bingoaktør har også fått vedtak etter § 36.

Klagefristen er tre uker, og klagen sendes til Lotteritilsynet.

Tar Lotteritilsynet ikke klagen til følge, går saken videre til Lotterinemnda, jf. pengespilloven § 29. Vedtakene om overtredelsesgebyr vi fant publisert, gjaldt aktører som driver i Norge. Mot utenlandske selskaper uten norsk tillatelse har tilsynet brukt pålegg, tvangsmulkt og DNS-blokkering etter § 32 a, og en leser bør derfor ikke vente at et gebyr etter § 36 treffer et nettcasino med tillatelse fra Malta eller Curaçao.

Overtredelsesgebyr blandes oftest sammen med tvangsmulkt, men de to virker i hver sin retning.

Tvangsmulkt etter pengespilloven § 33 skal sikre at et pålegg blir fulgt, og den kan fastsettes som engangsmulkt eller dagmulkt. Lotteritilsynet beskriver den selv som ikke-straff, og plikten til å betale avhenger ikke av skyld. Den ansvarlige kan unngå mulkten ved å rette opp eller stanse det ulovlige forholdet, og tilsynet kan fastsette den på forhånd for inntil ett år.

Overtredelsesgebyret ser bakover. Det reagerer på et brudd som allerede har skjedd, krever forsett eller uaktsomhet og forsvinner ikke fordi forholdet blir rettet etterpå.

Gebyr er ikke bot

I omtale av sakene brukes ordet «bot» ofte om det samme, også i Norsk Tippings egen årsrapport. Juridisk er det upresist: en bot er en straffereaksjon, mens overtredelsesgebyret ilegges av et forvaltningsorgan i et enkeltvedtak som kan påklages.

Min vurdering, og ikke en regel: taket på ti prosent av netto omsetning gir en stor aktør et romslig spillerom, og gebyrer i titalls millioner kroner er små målt mot det taket. Om beløpene faktisk endrer atferd, lar seg ikke lese ut av vedtakene alene.